I'm alive and kickin'!

Det er 14 juni ,sier du! Og jeg har ikke blogget siden 8.mai, sier du! Ai ai, sier jeg. De nye frivillige jeg skrev om i sist innlegg er tilbake i statene for lenge siden, og andre frivillig har også kommet og gått i mellomtiden. Mangelen på blogginnlegg kommer heldigivs ikke som følge av for lite å gjøre eller skrive om!

Helgen i Rwanda ble en trivelig affære, noe man kanskje ikke skulle tro siden det meste av aktiviteter dreide seg omkring folkemordet. Vi besøkte folkemordmuseumet, to tidligere kirker hvor tilsammen 15 000 tutsier ble drept samt spiste lunsj på hotellet som var inspirasjonen til filmen Hotel Rwanda. Folkemordmuseumet var verdt den livsfarlige bussturen til Kigali alene og de tidligere kirkene visualiserte folkemordets grusomheter med klærne til alle de drepte spredd omkring samt muligheten til å gå ned i massegraven hvor man på hver side av den trange gangen hadde 3-etasjers hyller med hodeskaller og bein. Det er ikke ofte jeg får frysninger, men å gå mellom beinrestene etter over 5 000 drepte mennesker hvor man tydelig kan se hvor macheten har knust hodeskallen på selv små barn ryster selv en iskald nordboer.

 
Cam og Machalag på folkemordmuseumet. Til sammen 250 000 er begravd i massegravene til høyre.
Lunsj på "Hotel Rwanda" som jeg ikke husker det egentlig navnet på.

Camilla på vei ned i massegraven

Vi lå i en suite med utsikt over hele Kigali fra den store balkongen, ikke feil

Etter en avslappende helg i Rwanda, ble jeg med Camster tilbake til Kampala for å feire 17.mai. Og hei hvor vi feiret! Ambassadøren åpnet residensen sin og stilte med godnorsk mat, potetløp og tautrekking. Vi fråtset i laks, pølser i brød med ketchup og vaffel med brunost. Matgildet endte selvfølgelig til at jeg tilbringte ettermiddagen i fosterstilling på sengen til Camilla, men maten var lett verdt det. Vi fikk også gått i tog til lokalbefolkningens store forundring! Dagens mest populære vits blant feststemte nordmenn var frykten for at Museveni skulle tåregasse oss i den tro at mzungoene hadde satt i gang en storstilt "Walk to work"-demonstrasjon.

En uke med muligheten til å spise akkurat det jeg ønsket satte sine spor, og siden ugandere på generelt basis er ærlige mennesker ble jeg tilbake i Kyetume møtt med "TIIINA, you are growing FAAAAT! What haaaave you been eeeating?" . Når jeg tidligere på dagen i tillegg måtte bestikke en boda-bodasjåfør med en bonus på 500 USH (1,25 kr) for å si "Ok ok ok, it's just your backback that is heavy, you are not heavy", fikk jeg vel bekreftet at mens enkelte drar til seters for å gjøre seg fet, drar jeg til Kampala.

I Kyetume går tiden sin vante gang, og det er ikke veldig mye nytt å melde om arbeidsmessig. Facebookinnsamlingen har vært vellykket, og tilsammen har det kommet inn 14 230 kroner! I tillegg har Machalagh og undertegnede spyttet inn noen kronasjer, så nå kan jeg gledelig melde om at Living og hans 4 søsken snart har et hjem! Huset er nesten ferdigstilt, det mangler bare litt utvendig finpuss samt å fikse gulvet innendørs. I tillegg skal vi handle inn noen møbler i helgen, blant annet køyesenger og jerry-cans til å hente vann i. Huset er alle tiders, og Living er fryktelig stolt og takknemlig! Vi har også hatt to runder med handling av mat, klær og kofferter på barnehjemmet. Tusen takk til alle som har bidratt, dere kan klappe dere selv på skuldren og ta en ekstra øl i helgen. Det er fortsatt ikke for sent å bidra, men nå begynner tiden å bli knapp dere! Jeg stenger kontoen om to uker, og alt som er igjen vil gå til utstyr til barnehjemmet, så kjør på med donasjoner :)

Jeg har bodd på barnehjemmet siden søndag, og skal være der til i morgen siden dette er (gulp) min siste uke som frivillig i URF!  Det er stor stas å bo på barnehjemmet, og ungene er virkelig fantastiske. På dagtid er det nå bare de 5 yngste som er tilstede siden de eldre barna er på skolen, men 5 unger er virkelig nok med det energinivået de har! I dag fikk jeg endelig sister Eve til å danse, og hvis jeg hadde visst hvordan jeg lastet opp filmer på bloggen hadde jeg kunnet presentere "Dirty dancing - nun edition". Det er forøvrig den samme nonnen som mente jeg lignet på Michael Jackson, og fortalt Stefanie at hun ligner på en gutt. Hun skulle be hardt slik at Machalagh fikk minst et dusin unger (Machalagh er troende katolikk og ba pent om at hun reduserte antallet til 2 eller 3), mens meg ønsker hun bare å ta med på den lokale nattklubben, jeg bør vel ta hintet. Hadde alle nonner bare vært som sister Eve, så hadde jeg nok vurdert å konvertere til katolisme!

Så hva var det som endelig fikk den kalde vikingen til å begynne å gråte? Var det folkemordmuseumet? Var det kirkene hvor tilsammen 15 000 ble massakrert? Var det medical campen med mange syke barn og voksne? Å neida. I Rwanda bestilte jeg meg pizza, som viste seg å være heller smakløs. I god tro dynket jeg pizzaen i tomatsalsa. Bare at det var ikke tomatsalsa. Det var chilisalsa .Svetten og tårene rant i strie strømmer. So there you have it! Jeg er fortsatt bare en kynisk nordmann.

Neste uke blir brukt til å reise rundt i Uganda før Kristin og Elin kommer nedover den 26. juni og backpackingen gjennom sørøst-afrika begynner. Jeg skal tilbringe neste helg i Kampala, og skal prøve få oppsummert oppholdet i Uganda når den tid kommer!

 Over og ut fra den danske cafèen for denne gang!

 

 

2 kommentarer

Grete

14.jun.2011 kl.22:57

Endelig ei oppdatering:) Du gjør ein utrolig innsats Tina- rett å slett stolt av dæ! Å ikke minst godt å hør at du har d bra. Du får gjør ein siste innsats før du kan ta ein velfortjent feri me Kristin å Elin:) Kos dæ videre!

Bente Horn L

17.jun.2011 kl.14:13

Veldig interessant lesning og artig å sjå bilder fra turen til Rwanda. Kan ikke forestille meg hvordan det var å være der! Fint at huset er ferdig. Ønsker deg god tur videre rundt i Afrika!

Skriv en ny kommentar

Tina

Tina

25, Steinkjer

Hvis strømtilførsel og nettilgang tillater det, kan dere følge med på hva som skjer i Masaka!

Kategorier

Arkiv

hits