I'm alive and kickin'!

Det er 14 juni ,sier du! Og jeg har ikke blogget siden 8.mai, sier du! Ai ai, sier jeg. De nye frivillige jeg skrev om i sist innlegg er tilbake i statene for lenge siden, og andre frivillig har også kommet og gått i mellomtiden. Mangelen på blogginnlegg kommer heldigivs ikke som følge av for lite å gjøre eller skrive om!

Helgen i Rwanda ble en trivelig affære, noe man kanskje ikke skulle tro siden det meste av aktiviteter dreide seg omkring folkemordet. Vi besøkte folkemordmuseumet, to tidligere kirker hvor tilsammen 15 000 tutsier ble drept samt spiste lunsj på hotellet som var inspirasjonen til filmen Hotel Rwanda. Folkemordmuseumet var verdt den livsfarlige bussturen til Kigali alene og de tidligere kirkene visualiserte folkemordets grusomheter med klærne til alle de drepte spredd omkring samt muligheten til å gå ned i massegraven hvor man på hver side av den trange gangen hadde 3-etasjers hyller med hodeskaller og bein. Det er ikke ofte jeg får frysninger, men å gå mellom beinrestene etter over 5 000 drepte mennesker hvor man tydelig kan se hvor macheten har knust hodeskallen på selv små barn ryster selv en iskald nordboer.

 
Cam og Machalag på folkemordmuseumet. Til sammen 250 000 er begravd i massegravene til høyre.
Lunsj på "Hotel Rwanda" som jeg ikke husker det egentlig navnet på.

Camilla på vei ned i massegraven

Vi lå i en suite med utsikt over hele Kigali fra den store balkongen, ikke feil

Etter en avslappende helg i Rwanda, ble jeg med Camster tilbake til Kampala for å feire 17.mai. Og hei hvor vi feiret! Ambassadøren åpnet residensen sin og stilte med godnorsk mat, potetløp og tautrekking. Vi fråtset i laks, pølser i brød med ketchup og vaffel med brunost. Matgildet endte selvfølgelig til at jeg tilbringte ettermiddagen i fosterstilling på sengen til Camilla, men maten var lett verdt det. Vi fikk også gått i tog til lokalbefolkningens store forundring! Dagens mest populære vits blant feststemte nordmenn var frykten for at Museveni skulle tåregasse oss i den tro at mzungoene hadde satt i gang en storstilt "Walk to work"-demonstrasjon.

En uke med muligheten til å spise akkurat det jeg ønsket satte sine spor, og siden ugandere på generelt basis er ærlige mennesker ble jeg tilbake i Kyetume møtt med "TIIINA, you are growing FAAAAT! What haaaave you been eeeating?" . Når jeg tidligere på dagen i tillegg måtte bestikke en boda-bodasjåfør med en bonus på 500 USH (1,25 kr) for å si "Ok ok ok, it's just your backback that is heavy, you are not heavy", fikk jeg vel bekreftet at mens enkelte drar til seters for å gjøre seg fet, drar jeg til Kampala.

I Kyetume går tiden sin vante gang, og det er ikke veldig mye nytt å melde om arbeidsmessig. Facebookinnsamlingen har vært vellykket, og tilsammen har det kommet inn 14 230 kroner! I tillegg har Machalagh og undertegnede spyttet inn noen kronasjer, så nå kan jeg gledelig melde om at Living og hans 4 søsken snart har et hjem! Huset er nesten ferdigstilt, det mangler bare litt utvendig finpuss samt å fikse gulvet innendørs. I tillegg skal vi handle inn noen møbler i helgen, blant annet køyesenger og jerry-cans til å hente vann i. Huset er alle tiders, og Living er fryktelig stolt og takknemlig! Vi har også hatt to runder med handling av mat, klær og kofferter på barnehjemmet. Tusen takk til alle som har bidratt, dere kan klappe dere selv på skuldren og ta en ekstra øl i helgen. Det er fortsatt ikke for sent å bidra, men nå begynner tiden å bli knapp dere! Jeg stenger kontoen om to uker, og alt som er igjen vil gå til utstyr til barnehjemmet, så kjør på med donasjoner :)

Jeg har bodd på barnehjemmet siden søndag, og skal være der til i morgen siden dette er (gulp) min siste uke som frivillig i URF!  Det er stor stas å bo på barnehjemmet, og ungene er virkelig fantastiske. På dagtid er det nå bare de 5 yngste som er tilstede siden de eldre barna er på skolen, men 5 unger er virkelig nok med det energinivået de har! I dag fikk jeg endelig sister Eve til å danse, og hvis jeg hadde visst hvordan jeg lastet opp filmer på bloggen hadde jeg kunnet presentere "Dirty dancing - nun edition". Det er forøvrig den samme nonnen som mente jeg lignet på Michael Jackson, og fortalt Stefanie at hun ligner på en gutt. Hun skulle be hardt slik at Machalagh fikk minst et dusin unger (Machalagh er troende katolikk og ba pent om at hun reduserte antallet til 2 eller 3), mens meg ønsker hun bare å ta med på den lokale nattklubben, jeg bør vel ta hintet. Hadde alle nonner bare vært som sister Eve, så hadde jeg nok vurdert å konvertere til katolisme!

Så hva var det som endelig fikk den kalde vikingen til å begynne å gråte? Var det folkemordmuseumet? Var det kirkene hvor tilsammen 15 000 ble massakrert? Var det medical campen med mange syke barn og voksne? Å neida. I Rwanda bestilte jeg meg pizza, som viste seg å være heller smakløs. I god tro dynket jeg pizzaen i tomatsalsa. Bare at det var ikke tomatsalsa. Det var chilisalsa .Svetten og tårene rant i strie strømmer. So there you have it! Jeg er fortsatt bare en kynisk nordmann.

Neste uke blir brukt til å reise rundt i Uganda før Kristin og Elin kommer nedover den 26. juni og backpackingen gjennom sørøst-afrika begynner. Jeg skal tilbringe neste helg i Kampala, og skal prøve få oppsummert oppholdet i Uganda når den tid kommer!

 Over og ut fra den danske cafèen for denne gang!

 

 

Bob the Builder - minus Bob som ikke var med å bygde.

Nå har det gått i ett de siste to ukene og jeg begynner å bli relativt sliten! Vi har gjort endel fysisk arbeid i det siste, og det er egentlig det beste for da føler man at man faktisk bidrar. "Vi" er nå utvidet fra bare de ansatte i URF og meg til nye frivillig fra USA! De nye er en familie på tre fra USA, mor Paula, far Bob (derav tittelen) og dattern Machalag. Sistnevnte er 31 og opprinnelig en advokat i D.C.,  men hun fikk nok av det travle livet, sluttet i jobben og bestemt seg for å jobbe frivillig i  Uganda en måned. Foreldrene har reist mye før, men aldri vært frivillige, og bestemte seg for å følge med på ferden! De er veldig hyggelige mennesker, og særlig Machalagh og jeg kommer godt overens. Neste helg skal vi sammen med Camirra (lugandisk versjon av Camilla) erobre Rwanda, og det gleder jeg meg masse til!


Paula og Machalagh i felten
Men tilbake til hva vi faktisk har gjort i det siste - vi har vært handy! Det er et stort behov for drying stands rundt omkring i de ulike landsbyene. Drying stands er rett og slett et slags tørkestativ for kopper og kar, og URF stiller med spiker, hammer og hvitinger så lenge de lokale familiene stiller med treverket. Det første vi bygde var, for å være helt ærlig, rimelig skakt og skeivt og jeg tror nok min snekkerbestefar snudde seg et par ganger i graven underveis i byggeprosessen. Men det andre ble bedre, og etter 6 drying stands på 2 dager kan jeg i all beskjedenhet erklære at vi nå er eksperter.


Flavia kapper med machete. Det er ikke så enkelt som det ser ut til.


Det skakke, skeive forsøket på en drying stand.

 



Det mindre skakke og skeive forsøket på en drying stand


Vi har ikke bare lekt byggmestere de siste to ukene, vi har også vært ugandiske bønder og har "pløyd" ny jord og plantet mer grønnsaker. I tillegg har vi besøkt flere child headed families, som bor litt lengre unna allfarsvei enn de jeg har besøkt hittil. Kenneth er en av guttene som URF støtter. Han er en utrolig hardtarbeidende og beskjeden gutt, hvis hus nettopp falt ned. Per dags dato bor han hos en nabokone som fra før av har 10 egne barn hun skal ta vare på. Kenneth har bare seg selv og en bror som visstnok er i fengel, andre slektninger finnes ikke. Hver dag står han opp klokken 5 for å arbeide på den lille jordlappen han leier, hvor han dyrker mais og bønner til mat. Deretter går han de 2.5 timene det tar å komme seg til skolen Hope, siden sykkelen hans ble stjålet. Han tilbringer dagen på skolen, før han går 2.5 timer tilbake til huset, jobber på jordet til det blir mørkt og dersom han har nok penger til paraffin den uken, bruker han kvelden på å studere. Vi har det jævlig enkelt i Norge. De amerikanske og jeg skal prøve å skaffe nok penger til å bygge opp et nytt hus til Kenneth, mer om dette senere. (Det koster "bare" 10 000 norske kroner å bygge et solid hus, og vi håper at vi sammen klarer å skaffe nok penger til å sette i gang prosjektet.)


Den ene veggen har falt helt ned, og mursteinene er for gamle til at det er mulig å bygge opp igjen.



Her har vi gravd og sådd grønnsaker til Rosemary og Kenneths familier.

I tillegg til det fysiske arbeidet har vi intervjuet kvinner om livet de lever og kartlagt dere individuelle behov samt funnet hvilke utfordinger kvinner på den ugandiske landsbygda møter på daglig basis. Hver lørdag drar vi også på hjemmebesøk. Da tilbringer hver frivillig en dag hjemme hos en av studentene ved Hope, og deltar i dagliglivet for å lære den ugandiske kulturen å kjenne, som det så fint heter.


Niesen til Sarah var særdeles skeptisk til mzungoen.


Claire fikser bananblad til matlaging. De røde "bærene" rundt er kaffe som ligger til tørk.


Nå står barnehjemmet for tur, så det er på tide å avslutte for denne gang. Torsdag reiser vi altså til Rwanda, mens jeg på søndag blir med Camilla til Kampala for å feire 17.mai på ambassaden! Så nå blir det nok en stund til neste oppdatering herifra. Rakk forøvrig ikke å lese gjennom innlegget, så overse skrivefeil og manglende flyt.

PS: I går var rotta fremme på kjøkkenet igjen. Sist gang sprang den under stolen jeg satt i mens jeg spiste middag, med påfølgende samtale samme kveld:

Meg: It was a rat under my chair during supper today

Diana: Oh. And did that disturbe you?

Meg: Well, yeah, kind of.

Diana: Oh, sorry dear. (Les: Akk, dere mzungoer skal nå lage styr utav absolutt alt og ja. Det er bare en rotte lizzm.)

Hvordan overleve en påske uten snø, ski og kvikklunsj.

Påskeferien i år innholdt naturlig nok lite snø og fjell, men jeg fikk i det minste norske impulser gjennom Camilla! Vi hadde noen fine dager i Kampala og siden vi er så ville og gale av oss tok vi også turen opp til Jinja. Vi teltet en natt på Nile River Explorer Camp, badet i Nilen, spiste lunsj og middag med utsikt over Nilen, drakk Nile-øl og så Nilens kilde. Ti poeng til den som gjtter hva tema for turen var! Badeturen i elva ble en kort affære da vi så en slanguana i vannet. "Den"/"det" hadde et slangehode, men beveget seg som en iguana. Hvilket dyr det faktisk var forblir et av historiens (små) mysterium, men at Camilla kom seg fort opp av vannet er det heller liten tvil om - har aldri sett frk Våset Møllerop bevege seg så fort! 


Teltliv


Finfin utstikt over Nilen fra Nile River Explore Camp


Ferdigdyppet i Nilen


Resten av påsken gikk med til å spise god mat og drikke god øl. God mat vil si all mat som ikke er det samme som vi spiser her hver dag. Müsli til frokost var for eksempel helt fantastisk! Det går som sagt veldig fint å bo under enkle kår, og det gikk fint å spise samme måltid to ganger daglig hver dag i omtrent fem uker, men nå begynner behovet for andre smaker å melde seg. Det hender seg nå at jeg på tirsdag bestemmer meg for hva jeg skal kjøpe på den danske kafeen på søndag. (Denne gangen blir det danske pannekaker med krydret kylling og guacamole, vann i munn.)


Fin med vin


The source of Nile


Camilla is living on the wild side of life.


Avsluttet påskeferien med brask og bram på mandag, da vi var på konsert i Ntindo, Kampala. Å være hvit jente og dra på konsert med 10 000 lokale er en effektiv måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på.  I en ugandisk avis hadde vi tidligere på dagen lest at Jesus var forbannet på grunn av ugandisk umoral i påskehøytiden, og ut fra det jeg så på konserten skjønner jeg J-man godt jeg. Det er for meg uforståelig at jeg på den ugandiske landsbygda inviterer til prostitusjon ved å vandre rundt i bukse, mens de i Kampala sprader rundt i miniskjørt og trange, korte topper og danser til Bend over uten at reagerer noe særlig på det.


Mmmmm Zed og Sprite

På turen tilbake fra Kampala ble jeg selvfølgelig lurt av konduktøren på taxien. Jeg ble rikelig forsikret om at taxien skulle passere Kyetume, men plutselig viste det seg at Masaka var siste stopp. Så da var det bare å finne seg en ny taxi gitt! Det ble en heller ukomfortabel affære med 14 personer i en 7-seter, men den turen fremstod som rene luksusen i forhold til verdensrekordforsøket "hvor mange personer får man inn i en femseter Toyota Corolla fra tidlig 90-tall?" som jeg deltok på senere i uka. Vi klarte 11, 7 i baksetet og 4 i framsetet. Den eneste fornøyde personen i den bilen var sjåføren som tjente gode penger på sild i tønne-konseptet sitt. Personlig rekord på motorsykkel er nå 4 stykker, i minibuss beregnet for 14 er rekorden 28 og da satt jeg på et tidspunkt med girstaken mellom bena siden sjåføren insisterte på at 4 personer i fremsetet var akkurat passe. Oppriktig takknemlighet avsendt til personen som fant opp automatgir.

Konklusjon? Hadde en fantastisk fin påskeferie i Uganda, men neste påske finner du meg på ski i Grødalen eller Sjækra med appelsin, kakao og kvikklunsj i sekken.

PS: Bilder  fra påskeferien kommer på søndag, får ikke last opp her.

Om frittgående, suicidale kalkuner og diverse annet.

Ai, nå er det så lenge siden sist jeg skrev at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne!  Jeg nevnte vel en "hjemme hos-reportasje" så får begynne med en kort gjennomgang av plassen jeg kaller hjemme i Uganda! For det første bor jeg ikke i Masaka. Jeg bor på en slags gård i Kyetume, som er en landsby 35 km fra Masaka i Lwengo District. Rett skal være rett. Jajja, som er bestemor på lugandisk og brukes om husets overhode, eier ei ku, en kalv, høner, haner, kyllinger, geiter, kaniner og kalkuner. Med unntak av kua vandrer alle dyrene fritt omkring. Mine favoritter er de fire mindre pene kalkunene som kjefter på alle som nærmer seg. Goble.

Home

Kjøkkenet er et eget hus, og består av en slags ovn og lagringsplass. Kjøkkenet  er også et yndet oppholdsrom for de suicidale kyllingene og kalkunene grunnet varmen fra ovnen. Det er "Auntie" som regjerer på kjöket, og hun disker opp med de lokale rettene posho, matooke, bønner, peanøttsaus, cassava og ris. Som oftest finner vi alle disse rettene på bordet hver lunsj og middag, det samme måltidet 14 ganger i uka altså. Heldigivs liker jeg maten, ellers hadde det blitt 3 lange måneder matmessig! Litt variasjon skader til gjengjeld ikke - kan lett innrømme at det å spise pizza og frokostblanding i Kampala i påsken var langt over gjennomsnittet ok. Frokost her er loff med sukker og e-stoff (les: syltetøy) eller peanutbutter. Rene helsekosten.


Kjöket!


Maten vandrer ofte frivillig inn på kjøkkenet!

Doen er et hull i bakken og dusjen er ei bøtte med kaldt regnvann! Det vil si dusjen VAR ei bøtte med kaldt regnvann. Etter ei helg med varmtvann i bøtta hos Camilla, ble det handel på undertegnede. Nå er husholdningen i Kyetume en vannkoker rikere, og dusjen er ei bøtte med varmt regnvann! Vannkokeren ble kjøpt brukt på gata og kostet den nette sum av 50 kroner - en sum jeg er villig til å betale for 2 måneder med varmtvann, selv om det er luksus på høyt nivå her ute på landsbygda. Så nå er jeg fornøyd med tilværelsen på alle vis. Mine to-tre timer på den danske cafeen hver søndag nok til å holde min vestlige vaner ved like. Der har de til og med et sånt et do hvor man trekker opp. Galskap.


Jeg har ikke somlet meg til å ta bilder av do eller bad enda, men her er klesvasken.

I hovedhuset er soverommene og spisestuen, som også fungerer som tv-stue. Vi er ofte 14-15 stykker til middag, vi er en særdeles utvidet familie bestående av den opprinnelige familien, de ansatte, alle frivillige og andren unge som Jajja har gitt tak over hodet. På kveldstid samles de fleste i stuen for å se film. I likhet med andre land har Uganda valgt å gå sin egen vei for å takle fremmedspråklige filmer. I Norge tekster vi, i Tyskland dubber de, i USA lager de egne versjoner av filmene, mens i Uganda har de ansatt en person til å tolke filmen på lugandisk. Litt ala "Tre nøtter til Askepott" bare enda drøyere, type "Nå kommer det en mann inn. Aiaiai, han slår den andre mannen, dette er spennende dere. Hahaha. Der slo han andre tilbake" Enkelte ganger feiltolker mannen situasjonen, noe som fører til rå latter i upassende settinger. Walker Texas Rangers og gamle kinesiske kung-fu-filmer er pop blant gutta, mens jentene foretrekker romantiske komedier/ drama fra Nigeria. På tross av at sistnevnte er på engelsk, må jeg si jeg foretrekker Chuck Norris da de nigerianske filmene får Hotel Cæsar til å virke som tidens beste serie. (Nei, Mari, Cæsar er ikke verdens beste serie, sorry mac)


Sykepleier Jane i spisestuen/tv-stuen

I Uganda møter man mange skjebner, som for eksempel den 14 år gamle HIV-positive jenta vi besøkte på sykehuset for noen uker siden. Hun var høygravid, og hadde gått 3-4 uker over termin uten at noen på det offentlige sykehuset følte for å gjøre noe med det. Jeg kan trygt si at jenta levde i et smertehelvete. Korrupsjon gjennomsyrer dette landet og selv om helsepleie skal være gratis på offentlige sykehus, må man betale legene for at de i det hele tatt skal gidde å foreta en check-up. Hun ble heldigvis operert kvelden etter vi var der, etter at moren overtalte legen (les: betalte han). I går fant jeg også ut at en av guttene som bor her opprinnelig er fra Rwanda og at han mistet begge foreldrene under folkemordet i 94. Han har levd et tøft liv etter det, blant annet bodde han utendørs i bushen i ett år og gjetet kyr for å spare nok penger til å kunne gå på skole, bare for å oppleve at mannen til søstra hans stjal og drakk opp alle pengene. Likevel er han til daglig verdens blideste 22-åring. Så hvordan reagere jeg på sånne situasjoner? Som verdens mest kyniske menneske. Sånn føler jeg meg også enkelte dager når jeg ikke tar innover meg at barnhjemsbarna har mistet foreldre og søsken eller at barna i en familie hvor begge foreldrene er døde daglig blir jagd bort av bestemoren som ikke vil ha noe med de å gjøre. Jeg gråter aldri her, og ting går ikke inn på meg. Ihvertfall ikke slik jeg trodde de kom til å gjøre. Håper det er en form for forsvarmekanisme.


Trøtting på barnehjemmet

På barnehjemmet er det forøvrig fysisk umulig å begynne å gråte for det er så mye latter, humor og smil i hverdagen! Søndagene og mandagene på barnehjemmet er uten tvil de beste dagene hver uke! Ungene er herlige og ganske så rampete, akkurat som de skal være. De første lugandiske ordene jeg lærte på barnehjemmet var "løft meg opp" og enkelte ganger hadde det vært greitt å ha 3 fang og 14 armer. Jeg trives hvert sekund jeg er der, selv det å ta oppvasken etter 20 barn og rense risen for steiner er tipp-topp-tommel-opp! Skal skrive mer om barnehjemmet senere, dette innlegget begynner virkelig å bli langt nok..


Babirye ¨


Mister funny guy



Lage frokost!

Jeg registrer at opptøyene i Kampala denne uken går norske medier hus forbi,  de er mer opptatt av å skrive om prinsebryllupet i England. Men det er altså kaotiske tilstander i hovedstaden, uten at vi merker noe som helst til det her! Opposisjonslederen Besigye har hatt fredlige demonstrasjoner mot høye drivstoff- og matvarepriser, og ble i forrige uke arrestert uten grunn under en slik demonstrasjon. Dette skapte mildt sagt harme blant folket, noe som toppet seg denne torsdagen da han ble banket opp og gasset av politi og militæret, rett etter at han ble sluppet ut av fengsel. 7 ble drept og 100 skadet i opptøyer på fredag. Nå er Besigye fløyet ut av landet, og lagt inn på sykehus i Nairobi med store skader. Det er reelle håp om at opptøyene roer seg, og jeg har ikke hørt om noe problemer idag, lørdag. Som sagt merker vi ingenting av dette der jeg bor, og jeg har daglig kontakt med Camster som har det bra i Kampala! Så hvis norske medier blir ferdige med å skrive om kjolen til Kate, og nevner noe som uroligheter i Uganda, kan jeg betrygge alle om at vi er trygge. No worries.


Martin sin bursdag


Hoooi, dette ble jaggu nok informasjon. Jeg har skaffet meg trådløst internett, så skal prøve å få oppdatert litt oftere for det er mye jeg ikke har rukket over i dette innlegget. Jeg nevner i fleng: påskeferie med Camilla, nye frivillige, dagsbesøk hos en ugandisk familie og et ikke-kongelig bryllup!

PS: Det finnes for mange ærlige sjeler på det afrikanske kontinentet, som boda-boda sjåføren som etter en tur med 4 på en motorsykkel pekte febrilsk på meg og gjentok: "You are very heavy. You. YOU! YOOOOU! You are very heavy" til Camillas krampelatter. Ellers har jeg blitt kalt vampyr og sammenlignet med Michael Jackson, komplimentene hagler. Når man prøver klær som viser seg å være mindre pene på, er det heller aldri noe galt med klærne, man er selvfølgelig bare for tykk eller har for løse pupper. True story.

The phone is not available at the moment.

Søndag var det dags for å si på gjensyn til  Kampala og Camilla. Sistenevnte fulgte meg til New Taxi Park, som er et eneste stort kaos av busser og taxier på kryss og tvers. Taxi er forøvrig ikke en vanlig taxi, men en minibuss som stappes full av ca 20 personer. Klarte med god hjelp å lokalisere en taxi som skulle mot Masaka og Kyetume village. En taxi kjører selvfølgelig ikke før den er full. Jeg var den andre personen på taxien. Så der satt jeg da. Heldigivs hadde jeg en bok lett tilgjengelig for det gikk 2 timer gikk før minibussen var stappet full og blåturen startet!

Etter 3-4 timer med enkelte innslag av dødsangst i den ugandiske trafikken, kunne konduktøren fortelle at dette var min stopp. Jeg følte meg ikke veldig høy i hatten der jeg stod i veikanten med all bagasjen min. Heldigvis fikk jeg lagt inn noen lysebrune striper i håret før jeg dro så jeg ikke skilte meg noe særlig ut fra resten av mengden i Kyetume. Mitt eneste kontaktpunkt hos URF var Martin, så jeg slo håpefullt nr hans. "The phone is not avaiable at the moment". Der og da var jeg en stykk meget lost trønder på den ugandiske landsbygda. Fortaptheten varte heldigvis ikke veldig lenge, da det viste seg at en av de ansatte i URF tilfeldigvis var i nærheten. Diana spottet den lettere stressede mzungoen og fikk meg trygt hjem, som viste seg å ikke være langt unna.

Vel hjemme, som ja allerede har rukket å bli hjemme, fikk jeg meg en kopp te og siden den gang har alt bare vært fryd og gammen.


Huset jeg bor i


Denne uken har vi gjort mye forskjellig, og med vi mener jeg de ansatte i URF og undertegnede som er den eneste frivillige i øyeblikket. Mandag fikk jeg en orientering om de ulike prosjektene URF driver og hva mine oppgaver kommer til å være! Det ble også en tur til nærmeste by for å gjør unna en del ærend!

 

Flavia at the URF office. Flavia er direktør for women empowerment-programmet.

Tirsdag ble den første dagen i felten, hvor jeg trives best! For tiden holder URF på å kartlegge alle landsbyer i nærheten for å finne ut av deres individuelle behov, og da farter vi rundt på boda bodaer og snakker med chairmens for de ulike landsbyene! På disse turene registrerer vi blant annet populasjon, helse, utdanning, vannsituasjon, matsituasjon og lederskapsstruktur, noe som er utrolig lærerikt for min del. Vannsituasjonen er forøvrig, som med det meste annet, elendig i de fleste landsbyene. De deler de vannkildene de har med dyr, og når tørketiden kommer er det mange som går flerfoldige kilometer for å finne nærmeste vannkilde. Jeg er mest med som sekretær foreløpig, da mine lugandakunnskaper begrenser seg til enkel hilsing og takk for maten.  I tillegg er jeg underholdning for de lokale ungene som kan spotte meg på flere hundre meters avstand og roper "Bye mzungo, bye mzungo"! Innimellom turene ut i felten har vi også gravd i hagen til en av the child headed families, hvor foreldrene til barna enten er døde eller har stukket av. I hagen skal vi senere plante grønnsaker! En av de ansatte i URF hadde lite tro på at den hvite jenta kunne grave, men jeg fikk vist at jeg har tatt i et tak før! :)


Fra felten: Martin fra URF i blå, læreren og elevene



Klasserommet til elevene over


Når vi ikker er ut i felten, går  tiden med til administrasjonsarbeid, da særlig innskriving av skjemaene fra landbyene. Etterhvert skal jeg også hjelpe til ved the after school program, hvor studenter fra hele landsbyen og landsbyer omkring kommer for å få hjelp til lekser, datatimer etc! Jeg er i skrivende øyeblikk på vei til barnehjemmet URF samarbeider med, Nazareth Orph. som ligger i Masaka town. Tok meg friheten til en lang lunsjpause på den danske restauranten som ligger på veien. Den har gratis internett , som ikke er modembasert, og en del nordisk mat - dette blir nok min guilty pleasure på vei til barnehjemmet hver søndag.


Ryktene om en mzungo i landsbyen spredde seg fort, disse ungene stirret på meg i en halvtime..


Mye informasjon på en dag dette, men det blir en uke til neste gang så fordel det utover så dere ikke går lei! Og jeg vil gjerne ha oppdateringer fra Norge; jeg ikke får med meg noe som helst her nede!

NEXT UP: "Hjemme hos"-reportasje!

A weekend in Kampala with Cam!

Så der! Nå kan jeg endelig oppdatere bloggen. Ting tar tid som alltid, og i ekstra stor grad her i Uganda. Først hadde vi ikke internett da regningen var avglemt. På tirsdag fikk vi internett, hurra!! Den dagen fungerte ikke strømmen. Men på onsdag, på onsdag DA hadde vi internett OG strøm! Den dagen var det ingen ledige strømledninger. Nok om det. T.I.A. (This is Africa) Jeg har fryktelig lyst til å fortelle alt om hvor jeg bor og hva jeg gjør om dagene, men jeg må jo begynne med begynnelsen; A weekend in Kampala with Cam!

Reisen nedover gikk alldeles strålende, sett bort fra at jeg valgte å legge igjen mobilen min i sikkerhetskontrollen på Værnes. Den ble funnet. Det viste seg at Ø.Larsen, mor Benum og mor Furuli skulle med samme fly til Amsterdam, så skuldrene til en lettere nervøs trønder senket seg allerede da. Landet sendt torsdag kveld i forrige uke og Camillas blide åsyn var det første som møtte meg på Entebbe. Det satte standarden for en trivelig helg i hovedstaden!


Oh this is a rare, rare picture; A Camilla in her natural habitat.


Min første dag på det afrikanske kontinent ble relativt hektisk, stikk i strid med den ugandiske folkesjela; ordet stress har aldri eksistert her. Vi kickstartet dagen med hjemmelaget frokost ala Camilla før vi satte kursen mot Ovino Market, som er det største markedet i Kampala. Da boda boda'n (motorsykkeltaxi, trenger et eget innlegg for å forklare ugandiske transportmidler) nærmet seg markedet kunne Camilla erklære at vi nå beveget oss inn i helvette, en god beskrivelse på hva som ventet! Ovino består av tusenvis av skur og smale stier man beveger seg langs i en gigantisk labyrint. Man finner bokstavlig talt alt der, fra brukte truser via diverse matretter til Kardemommeby-tskjorter. Alt er secondhand, og de har mange kjoler i 50-, 60-, og 70-tallsstil der! Min fangst ble en 50-talls kjole, en veske, et prektigskjørt og en skjorte til den nette sum av 60 kroner, og det var Mzungopris.(Mzungo=hvit person) 

 

Kokkelering ala Camilla

Etter Ovino ruslet vi rundt i Kampala sentrum, en mzungo cool as cucumber og en mzungo overrasket over hvor trygg hun følte seg. Kampala er en by med mye lyd, mye lukt og tusen inntrykk på en gang. På kvelden var duket for husfest hos noen tyskere som er med i AIESECT (Høhø, Cæm!). Der introduserte Cam meg for ZED, som er lokal ugandisk sprit som selv de lokale skyr som pesten. Jeg likte det. Siden Kongens Kebab enda ikke er etablert i Kampala, tok vi turen innom den etiopiske landsbyen for nattmat. Mat fra gata konsumeres over en lav sko, og slik blir man straffet for.


Slum i kampala


Resten av helgen ble en heller rolig affære, noe som trengtes etter en hektisk uke med jobb, turforberedelser, reisefeber og reising. Vi var innom det indiske templet og spiste gratisk indisk mat for "the disabled" på lørdag, og selv om vi verken er indisk, hinduer eller disabled var de utrolig glade for å se oss og ba oss komme innom hver lørdag vi var i Kampala. (Skal sies at dette var et tilbud andre hadde anbefalt at man bør få med seg, vi droppet ikke bare innom.) Kvelden ble avsluttet i en sofa i Centennial Park med et par Nile-øl som seg hør og bør!

Takker til Camilla for strålende vertskap! I will be back, så spar en tyrkisk pepper til meg!

Next up: En taxitur ut i det blinde og en stykk mzungo lost på den ugandiske landsbygda.

PS: Jeg brukte 20 min paa aa aapne blogg.no siden og nye 20 min paa aa logge inn, saa det sier seg nok selv at jeg ikke faar lastet inn bilder naar jeg sitter paa dataen her jeg bor. Ryktene sier at det finnes en dansk restaurant med traadloest internett i naermeste by, skal sjekke det ut i morgen.

EDIT: Jeg fant den, hurra! Fikk lastet opp noen bilder også. Mmm smoothies.

Mikrofonskrekk og fundraising!

I det forrige innlegget skrev jeg litt kort om Uganda Rural Fund og deres prosjekter. URF er avhengig av donasjoner for å gjennomføre de ulike prosjektene de har på gang i lokalsamfunnet. Prosjektet som står i fokus i øyeblikket er bygging av sovesaler for barn med lang skolevei. Grunnmurene er på plass etter en pengeinnsamling i USA, men det trengs mer midler for å fullføre prosjektet. Ingen donasjer er for små! For eksempel koster et sett sengetøy 28 kroner, et teppe 39 kroner og en madrass 165 kroner.

Sovesalens grunnmur! Bildet er lånt fra http://www.ugandaruralfund.org/2011/03/09/dormitory/

Jeg har opprettet en egen konto for bidrag til URF, og hvis du har mulighet til å gi noen kronasjer er kontonummeret 9722 45 03915. Neste gang du vinner 25 kroner på flakslodd, kan du altså sette inn gevinsten på 9722 45 03915, klappe deg selv på skulderen og skryte av at du akkurat har kjøpt et sengetøysett til et barn i Masaka, Uganda. På denne siden finner du en liste over URFs behov i øyeblikket. Hvis du har noen preferanser på hva ditt eventuelle bidrag skal brukes på, merk betalingen med ditt ønske så skal jeg sørge for å videreformidle det. Det er også mulig å donere direkte fra URFs hjemmeside! Jeg håper så mange som mulig har mulighet til å gi noen kroner! Husk at hver krone teller; mange bekker små, gjør en stor å! :)


Mange bekker små, gjør en stor å! (Lover å slutte med illustrasjoner fra paint, dette var siste gangen.)

I dag har jeg fått gjort unna en del ærend, med Julie på slep! Julie jobber for NRK Trøndelag og skal lage en reportasje om hjelpearbeid. Underveis i intervjuet glapp det ut av henne at reportasjen muligens skal være riksdekkende, altså kanskje sendes i hele Norge kontra bare i trønderriket. Dette hjalp ikke noe særlig på mikrofonskrekken min, og etter det besvarte jeg de fleste spørsmål med "eeh". Nå krysser jeg fingrene for at jeg ikke høres ut som om jeg tror jeg skal reise til Uganda for å redde hele verden fra fattigdom, krig og fred og sånn. Velger å ikke høre reportasjen selv, self preservation kalles det på godt norsk.



Mikrofon-skrekk. (The Shining er den skumleste filmen jeg har sett, skrekk og gru.)

Heder, ære og takknemlighet er avsendt til Karl Morten som har gitt bort en bærbar pc jeg kan bruke til å oppdatere bloggen i Masaka, samt holde kontakten med de hjemme! Den vil bli donert til Hope Academy eller administrasjonen etter bruk. Og selvfølgelig en stor takk til alle andre som også tilbød å gi bort velbrukte pcer :)

En uke til avreise!!

 

Uganda Rural Fund

Hvis jeg sier til noen at jeg skal jobbe frivillig i Uganda, får jeg som oftest spørsmål om hva jeg egentlig skal gjøre. Det spørsmålet er relativt vanskelig å besvare, da jeg er litt usikker på hva min rolle som frivillig blir. Selv om jeg ikke kan fortelle akkurat hva jeg skal gjøre, kan jeg i hvert fall si litt kort om URF og turforberedelser!

Jeg skal altså være frivillig for den lokale grasrotorgansiasjonen Uganda Rural Fund som er "a grassroots NGO (Non-governmental organization) empowering AIDS orphans, underprivileged youths, and women in rural communities to fight the cycle of poverty, through educational and sustainable development opportunities."  URFs filosofi er å hjelpe andre til å hjelpe seg selv, og et av hovedfokusene ligger på å gi underpriviligerte barn, unge og kvinner en mulighet til utdanning eller praktisk trening i ulike yrker. Blant annet har de investert i symaskiner som vil gi god trening i skredderyrket og samtidig være pengebesparende siden elevene nå kan sy sine egne skoleuniformer. I tillegg kan de tjene penger ved å ta på seg oppdrag fra andre lokale skoler!


Bildet er lånt fra http://www.ugandaruralfund.org/2011/03/09/tailoring/

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om alle prosjektene URF driver, men jeg vil heller skrive mer om de enkelte underveis i oppholdet. Alt blir bedre med førstehåndskunnskap og egne inntrykk! Inntil videre kan dere, om ønskelig, lese mer om URFs arbeid på www.ugandaruralfund.org. Her finnes informasjon om de ulike prosjektene URF har gående i lokalmiljøet og man har mulighet til å bli kjent med barnehjemsbarnas personlige historier.

Selv håper jeg å bidra så godt jeg kan på de enkelte prosjektene. Siden jeg synes det er litt vanskelig å forberede seg på hva som faktisk venter i Masaka, har jeg tatt meg av det praktiske med turen i stedet. Nå er heldigivs nesten alt på plass; billetter er bestilt og betalt, vaksiner er tatt og Camilla har fortalt meg at det er null stress å kjøpe visum på flyplassen. Camilla har, for de som ikke vet det, et internship gjennom AIESEC i Kampala for tiden, og jeg kjenner det er betryggende å ha kjentfolk 20 mil unna hvis noe skulle skje. På tross av at nesten alt det praktiske er på plass, er jeg et stort spørsmålstegn for tiden, og jeg kommer nok til å være det når jeg lander i Kampala 31.mars også!


Forvirret i Norge


Forvirret i Uganda.

Så nå vet dere kanskje litt mer om hva jeg skal gjøre i Uganda - dere vet i hvert fall like mye som jeg gjør! :)

PS: Avreisedato er utsatt til 31.mars, da KLM valgte å kansellere flyet den 30.mars.

PS 2: Jeg har kjedet meg enormt den siste uken, og har samtidig lastet ned paint for mac. Det skulle forklare illustrasjonene.


Her er forrige ukes antrekk illustrert, etter ønske fra Mary og anonym. (Eksklusiv UKEN 2010-genser, eksklusiv NHHI Innebandy for jenter-bukse i marineblått og eksklusive grå raggsokker fra bestemor)

Ready, set, go!

Juhu, da er jeg i gang - min egen reiseblogg!

Her tenker jeg etterhvert å holde kjente og kjære oppdatert på hvordan hverdagen på den ugandiske landsbygda utarter seg! Ser man bort fra designet, vil nok bloggen til alles lettelse bli heller lite rosa. Hvis noen derimot skulle lure noe fryktelig på hva dagens antrekk er, kan jeg røpe at det er joggeklær som seg hør og bør når man er arbeidsledig.

I forhold til turen begynner brikkene endelig å falle på plass, og jeg satser på å bli klar til avreise 30.mars :)

Les mer i arkivet » Juni 2011 » Mai 2011 » April 2011
hits